Den natta fikk de ingen ting...
Den natta fikk de ingen ting...
av Knut Bjune
Vi er i tida etter påske. Det var ikke bare ei enkel tid for disiplene. Noen øyeblikk kunne de riktig nok glede seg over glede over at Jesus var stått opp av graven, andre tider kom tvilen og rådvillheten over dem. Hva skulle det bli til nå? Hva skulle de gjøre?
Disiplene visste rett og slett ikke hva de skulle tro eller hva dette skulle bli til. De tenkte nok helst at alt var falt fullstendig sammen. Det de hadde satset livet sitt på, var plutselig borte og de sto på bar bakke.
Til slutt er Peter som tar initiativ og sier «jeg drar og fisker». Det var i alle fall noe han kunne fra før av. «Vi blir med» sa de andre.
Men det blei ei forferdelig natt. Den beste vennen deres var borte. Ikke fikk de fisk heller. Ingen ting. Svart hav. Det var liksom ingen ting som ville lykkes mer. De som hadde vært så lykkelige, det hadde skjedd så mye utrolig sammen med Jesus – og nå så var alt over. Nesten som om fisken ikke orker noe engang og da er det ille.
Men i det den første lysstrima viser seg i øst og de siger inn mot stranda der de pleide å dra opp båten, oppdager de at det står en mann på stranda som de ikke kjenner. Han roper ut til de om de har fått noe. «Nei». Han gir dem en underlig beskjed: Han ber dem legge utpå igjen og kaste garnet på høyre side av båten, som om det skulle bety noe, men de gjør likevel som mannen sier. Det er da det skjer. Garnet fullt av fisk. Så mye visste de om fiske at det skjedde bare ikke ellers.
Det er da de begynner å ane at dette var det noe kjent med. Det var Johannes som først så hvem det var, det var Jesus. Han hadde gjort opp en kullild og grilla fisk til dem. For et underlig måltid det må ha vært. De visste at det måtte være Jesus, men det var nesten for godt til å være sant og ingen ville spørre ham rett ut.
Det var når de trengte det mest, at Jesus kom og var der. Når alt så mørkt og håpløst ut, da var de ikke aleine likevel. Han sto på stranda og tok i mot dem. Så fikk de varme seg med bålet og de nok å spise.
Jesus kom og var der når de trengte ham som mest.
Det er ganger vi kan kjenne det slik som disiplene må ha kjent det denne natta. Ingen lysning noen sted, ingen ting som vil seg, ingen ting som går rette veien. Jesus ser ut til å være fullstendig borte. Han er ikke å se noe sted.
Men så er han der likevel. Ikke det at han har vært borte heller, bare det at vi har ikke fått øye på han i mørket.
Men han er der. I grålysningen kommer han oss nær og gir oss det vi trenger akkurat der og da.
Det er i Jesu nærhet at nattas mørke blir til dag, at håp tennes og nytt liv skapes.